(1) Monokrystallinske silisiumsolceller: Monokrystallinske silisiumsolceller har en fotoelektrisk konverteringseffektivitet på rundt 17 %, og når opp til 24 % – den høyeste blant alle typer solceller. Imidlertid har deres høye produksjonskostnader forhindret utbredt masseadopsjon. Disse cellene er typisk innkapslet med herdet glass og vanntett harpiks, og er robuste og holdbare; de fleste produsenter tilbyr 25 års kvalitetsgaranti.
Fleksible monokrystallinske solcellemoduler: Disse bøybare modulene - også kjent som fleksible moduler - kan bues, med bøyningsvinkler som når opptil 30 grader. Solcellemoduler (eller solcellepaneler) fungerer som kjernekomponenten i et solenergigenereringssystem.
(2) Polykrystallinske silisiumsolceller: Produksjonsprosessen for polykrystallinske silisiumsolceller ligner den for monokrystallinske celler, men deres fotoelektriske konverteringseffektivitet er betydelig lavere - omtrent 15 %. Når det gjelder kostnad, er de billigere enn monokrystallinske celler; materialene er lettere å produsere, energiforbruket under produksjonen er lavere, og de totale produksjonskostnadene reduseres, noe som fører til omfattende utvikling. Polykrystallinske silisiumsolceller har imidlertid kortere levetid enn monokrystallinske. Når det gjelder pris-til-ytelse-forholdet, har monokrystallinske silisiumsolceller fortsatt en liten fordel.
(3) Amorfe silisiumsolceller: Amorfe silisiumsolceller er en type tynnfilmsolceller som dukket opp i 1976. Fremstillingsmetoden deres er fullstendig forskjellig fra den for monokrystallinske og polykrystallinske celler; prosessen er sterkt forenklet, krever minimalt med silisiummateriale og mindre energi. Deres primære fordel er evnen til å generere strøm selv under dårlige lysforhold. Den største ulempen er imidlertid deres relativt lave fotoelektriske konverteringseffektivitet - med den internasjonale toppmoderne på rundt 10 % - og mangel på stabilitet, ettersom konverteringseffektiviteten forringes over tid.

